Fra en forelesning arrangert av WSO med Arnhild Lauveng og Reidun Ueland

Arnhild forteller om sin barndom. Hennes far døde tidlig av kreft. "Jeg var den snilleste, prektigste og flinkeste", sier Arnhild, "men jeg ble veldig mobbet. Jeg ble litt sær og fikk liten selvtillit. Desto mindre selvtillit jeg hadde, desto viktigere ble det å være perfekt. Jeg begynte å bli gærn, gal. Jeg bruker det ordet. Psykose er et nedover-ord. Et maktord som psykiatere bruker. Livet var grått. Jeg trodde jeg hadde havregrøt i blodårene og måtte klore meg selv til blods for å se farge. Alt var grått. 17 år gammel fikk jeg diagnosen "kronisk schizofreni". Det er kanskje ikke så sprøtt som det høres ut. Det har sin logikk."

Hennes psykolog, Reidun Ueland, forklarer og kommenterer litt innimellom. De to er tydeligvis trygge i lag.

Arnhild hadde en masse hallusinasjoner- så ting og hørte ting. Hun så blant annet ofte illsinte, glefsende ulver med gule tenner, illeluktende ånde og rødsprengte øyne. Hun følte de angrep henne, spiste leggene og det gjorde fryktelig vondt. Hun forklarer seg med at hun følte seg omgitt og overmannet av et ulvesystem. Hallusinasjonene var hennes språk for beskrive sin virkelighet.

Reidun Ueland forklarte henne blant annet at stemmene Arnhild hørte ikke fortalte noe om galskap, men om ensomhet. I det hele var det med hallusinasjoner ikke så dramatisk og skremmende som det vi ofte gjør det til.

Hun forteller om en masse sprø - gale - ting hun gjorde. Men det som er helsprøtt blir og er ikke så galt likevel. Det har oftest sin forståelige logikk.

Arnhild er opptatt av at "pasientene" mister styringsrett - og blir utsatt tvang og straff - hvite vegger og grønne gulv - skjerming og isolat. Mangel på alminnelig menneskelig kontakt, berøring og vanlig samtale om hverdagens trivialiteter. Men det skal ikke personalet snakke om - det er privat. Dessuten ble hun fortalt igjen og igjen at hun ikke kunne bli frisk. Schizofreni var en livslang sak. It's forever. Håpløst.

Dette med at terapeuter og personal ellers har en slags faglig distansert atferd er pinefullt og psykosefremkallende, mener Arnhild

Psykologen, Reidun Ueland, ser ut til å ha stor forståelse for Arnhild sin negative opplevelse av måten mentalt lidende kan bli behandlet på. Det er en masse faglige eller byråkratiske overgrep - uforstand - praksiser som utføres i beste mening i forhold til "skikk og bruk" på institusjon.

Arnhild gikk på veldig store doser nevroleptika - så store at en normalt ikke skal kunne klare det. Hun sluttet med alt på dagen. Kroppen var avhengig. Det ble et smertefullt helvete å slutte slik.

Psykologen griper inn, det er ikke å anbefale å slutte med medisiner slik Arnhild gjorde. Det kan gi fryktelige konsekvenser. Det behøves kanskje inntil et års avvenningstid, og dette må være under kyndig kontroll. Arnhild er enig, det var helt vilt å slutte slik hun gjorde, og advarer andre mot å gjøre det samme.

Reidun Ueland forsvarer også bruken av angstdempende medisin i mange tilfeller. Men hun forsvarer ikke Arnhilds medisinering.

Ellers er de enige om at de syke må gis et håp om å bli friske eller "normale". Psykologen og Arnhild mener at den syke må få anledning til å velge å bli friske. Reidun mener hun ikke kan hjelpe folk som ikke har håp om å bli bedre.. Det er DER hvor det hele begynner - å gi håp.

Av spørsmål fra salen forstår vi at tilhørerne er lettere rystet og spørrende: "Sitter deler av psykiatrien fast i modeller på menneskelig adferd som ikke hjelper de syke? "

Dette er smertefulle spørsmål vi liksom ikke har lov å stille?

Eller var forelesningen en ødeleggende forestilling som gir falske forhåpninger? Noen vil kanskje mene det?

Det ser ut som de fleste mener og føler at spørsmålene må reises og stilles. Det ville skade mye mer å ikke gjøre noe.

Nå har Arnhild vært frisk i mange år. Dette kan visst nok benektes av mange fagmiljøer. Det går ikke an å bli frisk fra schizofreni. Enten var hun feildiagnostisert i utgangspunktet, eller så er hun fremdeles syk, men i fase hvor en sykdommen ikke er synlig og at "galskapen" vil ta henne igjen.

Arnhild smiler av dette. Hun studerer psykologi, embetsstudiet i 5 semester.. Hun har erfaringer og hun kjenner teoriene og ler trygt og lunt av det hun tydelig ser på som en slags uvitenhet eller feilspor i deler av psykiatrien. De problemene hun nå kjemper mest med nå, er faktisk traumer fra den psykiatriske behandling og terapi.

Ellers så mener de at Arnhild ikke er et spesialtilfelle. Det mange, veldig mange, som har kommet ut av lignende situasjoner og at langt flere burde gis muligheter. Mange lider fremdeles på grunn av mangelfull terapi.

Forsamlingen sitter til slutt tilbake, de vil ikke gå. De er rystet, sjokkert, oppmuntret, takknemlige og kanskje litt småfortvilet. De har fått en glitrende forelesing og gitt glimt inn i en hverdag og virkelighet hvor de fleste ikke har peiling. Virkeligheten er sannelig gal i den syke, men kanskje er den sykes omgivelser også litt "gale"? Kanskje alternative modeller som allerede finnes burde prøves mer? Mange psykiatere og behandlere bør gjerne begynne å lete etter andre terapeutiske holdninger og innfallsvinkler?

Ellers er jeg oppmuntret av at hallusinasjoner, syns, hørsels- og følelsesreaksjoner ikke er så skremmende, mystiske, syke og gale som de i første omgang kan virke. I møte med dem kan vi beholde fatning, ro og rasjonalitet. It's not the end of the world. Tvert i mot kan de være et språk som forteller noe om en virkelighet.

Vi er inspirert - vi er fått håp - Ikke bare for de shcizofrene. Det bør også være muligheter i mange av våre forskjellige hverdagsproblemer og livets store og små kriser. Det er ikke så vesensforskjellig som det kan se ut. Meget er forskjellig, men det er utenpå.

Tore Lende