Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise. Et grunnleggende problem er at faget av altfor mange betraktes som en naturvitenskapelig disiplin med klare svar. Økende bevilgninger hjelper ikke så lenge ikke legene forstår sine pasienter.

En 26 år gammel kvinne oppsøker et distriktspsykiatrisk senter på grunn av angst. Der blir hun mottatt av en vennlig, men uinteressert terapeut. Etter en times tid forlater hun stedet med en følelse av tomhet. Ny time om tre uker. Fordi hun ikke føler seg velkommen, og opplever terapeuten som uengasjert, skriver hun brev til klinikken og ber om å få lese journalen sin. Mistankene blir bekreftet: Journalen er full av feil. Hun kjenner seg ikke igjen.

Kvinnen er ellers utstyrt med to betydningsfulle egenskaper. Hun er autoritetstro. Samtidig er hun mistenksom. Etter å ha grublet over hva hun har lest i journalen i noen dager, opplever hun noe merkelig: En morgen kjenner hun ikke igjen sitt eget ansikt i speilet. Hun blir redd og oppsøker terapeuten for andre gang der hun beskriver sin opplevelse av at ansiktet hennes er forandret. Øyne, ører, nese og munn er tilsynelatende på plass, men det er likevel ikke henne. Hun er blitt en annen person, eller som hun sier: «Jeg er blitt gjort til en annen». Slik føler hun det.

Her står behandleren ved en skillevei og må gjøre et valg: Skal terapeuten betrakte dette symptomet som en vrangforestilling, en sykelig feilkobling i hjernen som trenger medikamentell korreksjon? Eller skal han forsøke å forstå symptomet?

Den vanligste måten å møte slike problemer på innen toneangivende psykiatri, er å oppfatte den angstfylte kvinnen som lidende av en vrangforestilling, en psykose som antakeligvis hører hjemme i det schizofrene område. Slike blir tradisjonelt behandlet med medisiner, såkalte nevroleptika. Pasienten tror på eksperten, tar disse medisinene og blir etter hvert noe bedre. Ansiktet hennes blir noe mer gjenkjennelig.

Men, hun blir enda mer isolert og har fått et annet problem, som blir mye mer plagsomt enn det hun hadde da hun søkte hjelp: Mistanken, som etter hvert øker til visshet: Hun lider av en alvorlig, uhelbredelig, kronisk, psykisk lidelse. Hun leser på internett om medisinen hun har fått. Der står det at dette medikamentet brukes mot schizofreni. Hun er altså schizofren! Etter noen måneder blir denne tanken så dominerende, så uutholdelig at hun må sykmelde seg, usikker på om hun ikke også hører stemmer, slik hun har lest om.

Hun uteblir fra jobben og går for det meste planløst omkring i byens parker, for så å bli plukket opp av en politipatrulje, som bringer henne til psykiatrisk legevakt, der man raskt finner ut at hun bruker såkalt «tungt ataraxicum». Altså er hun sannsynligvis schizofren. Derfor blir hun innlagt og medisinert med økende doser av det samme medikamentet som før. Dette leder til et langvarig opphold på et psykiatrisk sykehus som schizofren. Kanskje blir det livslangt.

En hverdagshistorie, vil man kunne si. Men: Historien kunne tatt en annen vending hvis man hadde betraktet hennes symptom – den endrede oppfatning av sitt eget ansikt – på en annen måte, og spurt: Hvorfor oppfatter hun sitt eget ansikt slik? Da hun så seg selv i speilet, syntes hun at hun så en annen. Hennes selvbilde var blitt fordreid, forandret, endret på. Hva var årsaken?

Siden dette skjedde i samband med at hun leste sin egen journal, er det nærliggende å spørre om denne opplevelsen kunne ligge til grunn for vrangforestillingen. Var det ikke akkurat det som skjedde? Eksperten innenfor det offentlige helsestell hadde gjennom sin unøyaktige journalføring og fokusering på symptomet, fortalt henne at hun ikke var seg selv, at hun var en annen. Denne opplevelsen konkretiserer pasienten i form av et endret bilde av seg selv i et speil. Et endret selvbilde, bokstavelig talt!

Om man ser slik på denne kvinnens symptom, blir situasjonen annerledes og konklusjonen skremmende. Den tradisjonelle måten å betrakte psykiske symptomer på, i dette tilfelle hennes endrede oppfatning av seg selv, leder til en feildiagnose og deretter til en feilbehandling. Den instans som skulle hjelpe pasienten til et bedre, tryggere og sunnere liv, skaper en sykdom som kanskje blir livslang, slavebinder pasienten i en medikamentell tvangstrøye og merker henne for livet.

Åpenbart kan man betrakte symptomet fra to svært ulike vinkler. Forskjellen består i at man i det førstnevnte tilfelle BESKRIVER en tilstand, mens man i det annet også forsøker å FORSTÅ den. I somatikken er det fornuftig å bare beskrive. Man kan ikke «forstå» en kreftsvulst. Den er der, og må uskadeliggjøres. En roman blir meningsløs om den ikke oppleves og forstås. Humanvitenskapen karakteriseres ved at den kommuniserer.

Selvsagt kan man ikke alltid forstå et symptom. Dette beror nok ikke på at symptomet er ubegripelig, men betyr nok heller at vi ikke er dyktige nok. Ofte drukner muligheten for forståelse i et hav av medikamenter. Kommunikasjon med pasienten blir umulig. Men kommunikasjon er et «must» i psykiatrien. Noen vil endog hevde at dialog og symptomforståelse er det eneste varig virksomme verktøy i faget.

Det er derfor nødvendig med BÅDE en naturvitenskapelig OG en humanistisk forståelsesmodell. Den humanistiske er blitt trengt til side de siste 20-30 årene. Den naturvitenskapelige modellen er blitt så å si enerådende. Mange mener likevel at vi FØRST bør forsøke å forstå. DERNEST, hvis man ikke når fram til bedring eller lindring, kobler inn en naturvitenskapelig betraktningsmåte. Dette krever nytenkning og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien.

Hvem skal kjempe dette fram? Pasientene selv? Neppe. De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen. Politikerne som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok? Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling.

Hentet fra Dagsavisen