I en kronikk (Aftenposten 26.02.08) har jeg videreført en langvarig offentlig faglig kritikk av psykiatriens menneskesyn og behandlingsregime når det gjelder de mest utsatte innen denne omsorgen, de såkalte ”schizofrene”. Denne kritikken er basert på mange års erfaring med akuttpsykiatrien som system og mange år som behandler for mennesker som har vært i dette systemet. Et system som har undergravd deres muligheter for å komme tilbake til livet gjennom en systematisk nedbryting av deres psykiske og fysiske helse- ikke minst deres styringsrett til livet. De siste årene har jeg hatt rundt 20 pasienter med schizofrenidiagnose, såkalte kronikere, og mange av disse lever et godt liv i dag. I dette arbeidet har samarbeid med psykiatrien vært et must- det er leger som styrer medisinering og spesielt for disse pasientene, som svært ofte blir tvangsmedisinert. Stort sett har budskapet til disse pasientene vært det jeg har kalt ”psykiatriens selvoppfyllende profetier”: Du er schizofren, du er født slik og du vil være det resten av livet. Du må ikke tro eller håpe at du noen gang kan bli frisk. Du må gå på medisiner og du må aldri finne på å slutte med dem, for da vil du bli psykotisk igjen”.

Hvis ikke et slikt budskap gjenspeiler maktperspektiv, så må jeg forkaste all lærdom jeg fikk gjennom et langt studium på hva maktforhold gjør med mennesket, ikke bare de mest sårbare i en ekstrem livssituasjon,men også de som arbeider som over- og underordnet i et slikt system. Jeg har beskrevet et system- ikke skjelt ut menneskene som jobber i det, slik psykolog Tove Kjersti Kjøseth hevder i Aftenposten 16.03.08. At hun personifiserer debatten gjennom å stemple meg personlig og ikke innser at systemkrtikk er noe annet enn utskjelling, forteller først og fremst  noe om hennes kunnskapsnivå.. At hun også i sterke ordelag  kritiserer Aftenpostens prioritering av min kronikk, d.v.s.  mener at de burde holdt mennesker som meg borte fra debatt, forteller også om manglende kjennskap til all kritikk av psykiatrien gjennom mange år, svært ofte også fra psykiatere sjøl. Grunnstammen i debatten, kropp/sjel problematikken, har eksistert i historiske tider langt tilbake.

At både hun og psykiater J.G. Høyersten(Aftenposten 11.03.08) forsimpler debatten gjennom å gå løs på meg som person, forteller mer om dem enn meg. Det er bare nok et eksempel på psykiatriens maktbruk: selvfølgelig forhindrer slik usaklig maktspråk andre fra å bidra i debatten og selvfølgelig er det et av målene til dem som går ut med slik kritikk. De er ikke  interessert i å svare meg på faglig grunnlag, men vil stemple meg slik at andre ikke skal lytte til mitt budskap. Personlig har jeg fått mitt pass påskrevet så ofte at jeg har blitt immun. Hva psykiatere og psykiatritro, biologisk orienterte  psykologer mener om meg personlig (den faglige kritikken får jeg sjelden svar på), er meg fullstendig likegyldig. Jeg tilhører ikke de kretser der denslags lydighet mot  makthierarkier er nødvendig og er svært glad for det.

En som i alle fall prøver seg på faglig kritikk av mitt faglige ståsted er psykiater Lingjærde i Aftenposten fra 06.04.08. Etter å ha lest mange psykiateres innlegg i debatten om hvor mye de vektlegger psykologisk behandling av de nevnte lidelser, så er det befriende å lese en autoritet innen faget som er ærlig nok til å  sette tingene på plass der de faktisk befinner seg og som viser at vi har rett, vi som mener at psykiatrien baserer seg på et biologisk menneskesyn og biologisk behandling. Selvfølgelig har en framtredende person som Lingjerde  preget faget  og stort sett fått fungere i  dette uten innsigelser og kritikk. Som nevnt har mediene, i alle fall de toneangivene, stort sett vært lukket for psykiatrikritikk inntil de siste årene. Lingjerde presenterer i sitt innlegg et utvetydig budskap:  Han hevder at schizofreni er en arvelig biologisk sykdom som må behandles med biologiske midler. Han  hevder bl.a.  at ”omfattende forskning har vist at schizofreni er en komplisert hjernelidelse som fører til forstyrrelse i nervecellenes funksjon og samarbeid, og som ubehandlet hos mange etterhvert fører til svinn av hjernevev”, en hypotese jeg har hørt fremmet i alle de årene jeg har jobbet med psykiatriske pasienter.

Ikke minst har psykiatriens historie gjennom alle år vist inntil det groteske at man har hatt dette synet på folk som har gått inn i psykose,  gjennom ofte livstruende eksperimenter  med pasienters kropp. Svært har mistet livet i disse eksperimentene. De har også i alle år lett etter stadig nye indikasjoner på at ”schizofreni” er en biologisk sykdom og stadig forlatt gjeldende kriterier. Når det gjelder Lingjerdets påstand om at nevroleptika forhindrer utvikling av psykose og at hva som skjer med såkalt ubehandlet psykose, er det mye forskning som viser at dette ikke stemmer. I en kronikk (Dagbladet fra 10.08.07) viser prof. Aursnes, Farmakologisk institutt, UiO, til at psykiateren som framsatte denne teorien 6 år etter vedgikk at teorien var spekulativ og ikke understøttet av observerbare fakta. Videre skriver Aursnes at erfaringen har vist det motsatte, bl.a. gjennom henvining til en sammenstilling av langtidsstudier fra perioden 1984 til 1994 der man fant at det gikk dårligere med pasienter som hadde fått antipsykotika sammenlignet med kontrollgruppene. Han skriver videre:” Det som er sikkert, er at bruk av antipsykotika over tid skader hjernen.---En vet at antipsykotika fører til celledød i hjernen.---”, altså det motsatte av hva Lingjerde skriver i sin artikkel.  Dette er bare ett eksempel på hva andre mener om biologisering av psykiske lidelser, det finnes mange andre, bl.a. viser historien at kvekerne, uten medisin, men med sin ”Moral Treatment” rundt 1830-årene, oppnådde langt bedre resultater enn det den ”moderne” psykiatrien kan oppnå med sin behandling ( Hentet fra boka ”Mad in America”  av vitenskapsjournalist Robert Whittaker. Denne gir ypperlig innsikt i psykiatriens historie og nåtidens ødeleggende behandling.) 

Det eksisterer  altså to fronter: en som mange mener er styrt av økonomiske interesser gjennom en stadig vekk ekspanderende legemiddelindustri som styrer både forskningresulteter, finner opp stadig nye diagnoser og medisiner, og en som  mener at utbrudd av psykoser, målt gjennom kriterier fra atferd,tanker og følelser, altså egenskaper  skapt, utviklet og vedlikeholdt i det sosiale miljø, må forstås utfra erfaringer i det sosiale miljø. At den ene fronten, den ikke-biologiske, helt inntil den siste tiden, har fått lite spalteplass for sine meninger, betyr ikke at det ikke finnes mange i Norge, fagfolk, pasienter og pårørende, som mener det samme som meg. Mest av alt forteller det om at Norge er et lite land, der fagfolk holder sammen,tilsvarende laugsvesen, og der maktforhold avspeiles i bl.a. at de rådende fagfolk har definisjonsmakten og ikke tillater at andre kommer til orde.

Det har vært skrevet og sagt at det onde i et samfunn sjelden blir sett av samtiden. Dette gjelder i alle fall psykiatriens vedvarende eksperimenter med hjelpeløse mennesker.