Velkommen til min side!

Jeg heter Reidun Ueland og jobber som privatpraktiserende psykolog i Skedsmo.

I løpet av tiden min som psykolog har jeg hatt et særlig fokus på (mis)bruk av nevroleptika, antidepressive- og ADHD-medisiner samt psykiatriens selvoppfyllende profetier.

På grunn av mange klienter har jeg dessverre ikke noen venteliste lenger, men tar fremdeles inn akutte tilfeller og barn/ungdom.

Du kan kontakte meg på reidun@reidunueland.com eller mobil 913 00 629.

Under finner du en tale som oppsummerer mitt syn på psykiatrien.

 

Lobotomidebatten og Joar Tranøy

av Reidun Ueland

Da jeg ble spurt om å delta på pressekonferansen om Joar Tranøys bok, vegret jeg meg. Det har gått ca. 1 uke siden da og det har vært en slitsom uke. For å forstå den virkelighet som Tranøy beskriver, er det nødvendig å jobbe litt med seg sjøl - i alle fall for meg.

Man må bak det panseret av ord og forsvar som danner seg som beskyttelse mot ytre og indre verden og det er en sårbar prosess. For min del har denne ukens vandring i mitt personlige møte med psykiatrien gjennom årene vært opprivende - dog på langt nær så opprivende som mine første møter var - før alle ordene og merkelappene dannet skallet rundt den sårbarhet og medlevelse som man har som ung.

MERKELAPPKULTUREN
Mine første møter med psykiatrien var som ung psykologistudent da jeg arbeidet som pleier tre lange sommerferier på to forskjellige psykiatriske sykehus. Det var tidlig i 60-åra.

Jeg møtte en verden som var langt hinsides det jeg i min villeste fantasi kunne ha forestilt meg. Å kalle det oppbevaring ville være snilt. Det var en verden av ytterste fortvilelse, dypeste ensomhet og desperasjon - og det var en verden fullstendig uten håp.

Riktignok varierte avdelingene, den for såkalte kronikere var den aller verste.

Men hovedelementene ved alle tre avdelinger var de samme: total mangel på behandlingstilbud, bortsett fra tung medisinering med påfølgende sløving og apati samt alle de øvrige bivirkningene, og elektrosjokkbehandling, som oftest mot folks vilje og angstfylte protest.

For øvrig var umyndiggjøring («vi vet alltid bedre enn deg») og straffetiltak sentrale elementer. Under det hele lå den ideologien som etter min mening til syvende og sist kjennetegner psykiatrien gjennom alle tider, uansett konjunkturer: en merkelappkultur (som så fremmed- gjørende kalles diagnostisering) som er blottet for forsøk på å se sammenheng mellom, folks ytre og indre livsvilkår og det som psykiatrien kaller symptomer. Det meste av det folk gjorde ble vurdert som sykelig, det gjaldt sorg og sinne, forsøk på selvstendighet og oppgitthet, alt ble det symptomer på sykdom.

Det var en kultur som ville ha tatt knekken på et hvilket som helst normalt fungerende menneske som ville blitt plassert der.

MITT MØTE MED S
Ved en av disse avdelingene møtte jeg S. Det var et møte som har satt dype spor.

Hun lå i isolat, i et hvitkalka, nakent rom og lå reimet i en svart jernseng på fjerde året. Hun fikk lov å komme opp en time daglig. Da satt hun reimet til en stol inne eller en benk ute, i en luftegård med høye gjerder med piggtråd der folk kom på søndagsutflukter for å se på disseraremenneskene bak gjerdet. S var lobotomert og ble dopa med sterke nevroleptika og ble betraktet som den sykeste og, ikke minst, farligste, på avdelingen.

For meg ble hun symbolet på livskraft og livsvilje. For meg var hun, med all sin kraftfylte protest, også den friskeste, midt oppe i all den mørke fortvilelsen og resignasjonen. Hun sloss for livet mot et system som sykeliggjorde alle hennes reaksjoner, også de normale og høyst forståelige reaksjonene som ble framkalt av det umenneskelige miljøet hun levde i.

Jeg glemmer aldri ropet hennes - «Eg er eit menneske, eg óg», en gang da hun med makt ble tvunget tilbake til isolatet etter en time i det som ble kalt stua.

Hun sa ellers ikke så mye.

S hallusinerte - hun så Kristus og engler. Hun ble sinna når vi forstyrra henne i slike stunder. Det skjønte jeg godt. Alle mennesker vil drømme, når livsvilkårene blir for harde. Blir de harde nok, blir våre drømmer til ytre virkelighet. Selv hos høyst normale mennesker skjer dette under gitte omsten- digheter, for eksempel oppstår hallusinasjoner raskt under eksperimenter der mennesker blir utsatt for ekstrem deprivasjon av ytre simulering.

INGEN HJELP TIL Å FORSTÅ
Jeg levde med S i to intense måneder og prøvde å skjønne hva som hadde hendt.

I dag, mange år etter, er mitt syn uendret.

Hun ble lobotomert, dopa og forsøkt disiplinert fordi hun brast i den intense kollisjonen det ble mellom sterke lidenskaper og et puritansk indre og ytre miljø.

Hadde noen hjulpet henne med å sette navn på og forstå den indre og ytre virkelighet, hadde hun hatt en sjanse til å komme helskinnet gjennom sin lidelse.

Mine tre sommerferier i nærkontakt med tungpsykiatrien har i alle år fulgt meg som dårlig samvittighet og som korrigering når jeg sjøl er på ville veier i min behandling av medmennesker.

Hvorfor jeg ikke sa fra?

Jeg prøvde og det var nok til at jeg ble nektet arbeid da jeg tredje året søkte om å få komme tilbake til det sykehuset jeg hadde arbeidet ved to år før.

Det var dessuten liten støtte å hente - tausheten omkring de kummerlige forholdene ved psykiatriske sykehus var omtrent total. De eneste protestene jeg husker, fra denne tiden og senere, var en artikkel tidsskriftet «Hverdag» hadde.

Senere ble det en del oppstyr omkring Reitgjerdet.

Det er godt mulig en del faglig kritikk har gått meg hus forbi, jeg vil jo tro at en del fagfolk har skrevet noe. Når den slags allikevel ikke har gjort inntrykk på meg, tror jeg nok det er fordi jeg må ha opplevd at den slags systemkritikk ikke har vært egnet til noe annet enn lappverk og tilsløring av det mer grunnleggende problemet - et system og en behandlings- ideologi som, uansett hva slags materielle vilkår det hersker, er tuftet på et komplett irrasjonelt grunnlag: at menneskelige tanker og følelser, og menneskelig lidelse, primært er et produkt av indre biologiske prosesser.

Det er en ideologi som fremmedgjør oss som fagfolk i forhold til menneskelig lidelse, en ideologi som får oss til å bruk merkelapper og forske på merkelapper istedenfor å se og å medleve.

Og, farligst av alt, det er en ideologi som fratar vanlige folk evne til å se sammenheng i sitt liv, til sjøl å kunne gjøre noe og til samlet og individuelt å gjøre opprør mot livsvilkår som forarmer.

TRANØY MØTES MED SAMME METODER
Jeg tror det er på denne bakgrunn at den sterke reaksjonen på Tranøys forskning og rapporter må forstås.

Hadde det vært noe som helst faglig hold i og hadde de vært etisk forsvarlige, de eksperimenter med menneskeliv som han avdekker i sine rapporter, så hadde man kunnet argu-mentere rasjonelt mot ham.

Det er jo slett ikke det man har gjort. man har tvert imot behandlet ham med de samme autoritære og irrasjonelle metoder som man har behandlet pasienter.

Når man så ikke har klart å skremme ham til taushet, og til det har man brukt midler som ville skremt vannet av de fleste, så har man, på formelt grunnlag, prøvd å stoppe hans adgang til det materiale han trenger for å fullføre forskningen omkring lobotomi.

Så redd er man altså for det som kan avdekkes.

Red. anm.: Denne talen av psykolog Reidun Ueland om psykolog Joar Tranøys bok I sinnssykehusets vold: Innlagtes motstand mot legemlig behandling ved Gaustad sykehus, PAX 1993, står trykt i et hefte med skrifter av Reidun Ueland og psykologstudent Arnhild Lauveng: På Tvers. Innlegg, artikler, noveller, dikt, egenpublisert Akershus april 2002. Dette heftet kan kjøpes for 100 kr + porto 22 kr fra forfatterne. WSO kan gi beskjed videre til forfatterne. Heftet inneholder alt fra dikt av Reidun til ei anonymisert utgave av en rapport Reidun, etter å ha vært faglig leder i ett år på ei institusjonsavdeling, skrev om nedprioritering av beboerne og dårlig ressursbruk. (Nå talte han deg også! - om direkte effekter av psykiatrisk diagnostisering).