Mars 2011

Jeg tillater meg å komme med et innspill i det pågående  arbeidet med regler om tvang i psykiatrien da jeg har lang  erfaring innen dette temaet. Jeg er ikke forsker, men mener meg sterkt meningsberettiget etter mange års erfaring ”på golvet” og i mitt kontor.

Jeg har 40 år bak meg som psykolog,  vesentlig i arbeid med de mest utsatte gruppene vi har i  samfunnet. Det begynte med arbeid med de mest krevende autistene vi hadde i HVPU,  språkløse,  ekstremt utagerende og meget selvskadende. Jeg bygget opp 4 institusjoner for disse  hvor jeg var faglig og administrativ leder,  og etter min mening var dette et langt tøffere arbeid enn det jeg senere møtte i  mitt  mangeårig arbeid med såkalte schizofrene, for øvrig  en diagnose som etter min mening mangler vitenskapelig forankring.

Allerede blant autistene møtte jeg flere som brukte nevroleptika. Flere av mine pasienter  fikk ekstreme smerter  p.g.a.  bivirkninger av medisin og påførte seg skader p.g.a. dette. Da det var en åpenbar sammenheng mellom medisinene de fikk og smertene de hadde,  noe som altså resulterte i voldsom utagering og selvskading,  måtte jeg gjøre noe med situasjonen. Jeg tilkalte tilsynslegen og sammen med ham fikk jeg trappet ned all medisinering. Forandringene dette medførte hos mine pasientene var formidable og var åpenbart et resultat av nedtrappingen av medisin. Mye av disse erfaringene når det gjelder medikamenter har jeg tatt med meg gjennom  mine senere mangeårige arbeid som terapeut for folk med psykoselidelse,  dem som psykiatrien raskt  og nesten uten å kjenne dem,  stempler med diagnosen schizofreni og presser i dem ødeleggende medisiner som skremmer vettet av dem.

I min studietid på 1960-tallet hadde jeg sommerarbeid tre somre på rad  på Dale og Lier psykiatriske sykehus,  av daværende tidsskriftet Hverdag ble beskrevet som de verste psykiatriske sykehusene på den tiden,  De overgrep som skjedde der, i det jeg etterhvert har kalt et vilkårlighetens helvete, var ubeskrivelige. Verst av alt var tvangen,  fysisk og psykisk,  og det biologiske menneskesynet,  de som var annerledes,  de og oss. Dette menneskesynet har ligget til grunn for mye av den  forskjellsbehandling  som er så åpenbar for alle som får innsyn i behandlingen av de svake og mest sårbare  gruppene i vårt samfunn,  men stort sett så har disse menneskene levd blant lukkede dører som i psykiatrien,  med unntak av noen skandalesaker .

Personlig så glemmer jeg aldri Sylvia som lå reimet i sengen på 4. året i sort jernseng og stort sett ingenting annet i rommet. Det hun var utsatt for strir mot all viten vi har i psykologi,  bl.a. at isolasjon og mangel på ytre stimulering utløser psykoser. Gjennom de mange årene som jeg har jobbet tett opp mot psykiatrien  har jeg sett en  uvitenhet om vilkår mennesker må ha for å leve et godt liv som er meget stor. Iblandet det biologiske menneskesynet,  de og oss,  så er det en mix som ethvert sårbart menneske ville tape imot.

Fortsatt eksisterer psykiatrien  i sin form og sitt innhold  utelukkende p.g.a. lukkede dører og et hierarkisk maktmonopol. Hadde vanlige folk visst hva som foregår bak de lukkede dørene,  hadde psykiatrien med sitt biologiske menneskesyn og sine biologiske behandlingsmetoder forlengst vært nedlagt. Bare de som følger de interne lovene har adgang der og innsyn for utenforstående er stort sett forbudt.  Pårørende har ingenting de skulle ha sagt,  noe de heller ikke tør,  fordi de inderlig godt vet at det ikke finnes noe alternativ til deres psykoserammede slektninger.

Det er et godt kjent faktum at psykiatrien i alle år har forhindret  alternativer. Dette er egentlig rart,  sett i lys av at  den psykiatriske historien er full av eksperimenter som har  påført pasienter store lidelser og mange dødsfall. Man skulle i all fall ha trodd at psykiatrien hadde trengt overvåkingsorganer slik som de har holdt på gjennom mange år,  men det er heller motsatt. Andre fagfolk underlegger seg lydig når psykiatrien er tilstede og etter mitt skjønn så er det en utrolig feighet blant både jurister,  psykologer og leger i saker som har med psykiatri å  gjøre. Overordnede helseorganer er ikke bedre. Med all kunnskap som de har om psykiatrien,  så burde de for lengst etablert  alternative tilbud basert på et humanistisk menneskesyn. For meg er det åpenbart at psykiatrien har all makt også i forhold til myndighetene som forgjeves prøver  å redusere tvangen og å finne alternativer til psykiatri. Psykiatrien saboterer ethvert forsøk på alternativer og lukker øynene for alle de pasientenesom har kommet seg på beina til tross for all motstand,  inklusive tvang,  som psykiatrien har påført dem. Personlig har jeg hatt dette tett innpå livet i en vedvarende kamp gjennom mange år med psykiatrien. Mange av mine pasienter har blitt friske, men det er psykiatrien ikke interessert i. Og jeg er ikke alene . Dersom de hadde vært interessert,  så hadde de funnet mye litteratur som forteller at folk har blitt friske etter psykoser og de ville også finne ut hvorfor dette skjer med andre,  men ikke med dem de har med å gjøre.

Fagfolk flest innretter seg etter psykiatrien ,  de har egentlig ingen annen mulighet. For eksempel må psykologer ha pliktår i psykiatrien for å få stilling som klinisk psykolog. Der er de forpliktet til å forholde seg til psykiatriens egne lover,  noe som innebærer  at de må godta at deres pasienter må gå på  tung medisinering og som forplikter dem til å godta det biologiske menneskesyn som psykiatrien bygger på og som de klamrer seg fast til. At psykologer godtar et slikt menneskesyn  som ikke har noe som helst vitenskapelig  grunnlag og er en stor skam for standen,  er kun forståelig innen en maktstruktur der de stort sett har ingenting de skulle ha sagt. Dette gjelder selvsagt også andre faggrupper. Historien forteller mye om hvorledes folk innretter seg i maktsituasjoner der de har noe å vinne og hvor de kan gjøre mye skade på andre  dersom de velger å gi etter for makten.

Som kjent er det biologiske menneskesyn for lengst forlatt  innen forskning,  men psykiatrien holder fast  på at psykiske lidelser har en biologisk forklaring og spesielt gjelder det mennesker som på forskjellig vis avviker fra den gjennomsnittlige normalen,  følelsesmessig og på andre måter. Det finnes skremmende eksempler på dette,  bl.a. på et prosjekt som averterte i avisen etter ungdommer som på forskjellig måter  fremviste en del sårbare trekk,  for eksempel tilbaketrekning i puberteten.  Disse ble kalt inn til begynnende medisinering og blir raskt gitt en schizofrenidiagnose.

Psykiaterne produserer stadig nye teorier,  nye sykdommer og nye medisiner og utvider stadig  vekk referanseområdet.  At folk tror på dette er i utgangspunktet er et godt eksempel  på psykiatriens makt. Historien har fortalt oss at psykiatrien stort sett har vært på ville veier – bare tenk på kalde bad, lobotomering og LSD-behandling.  Hva disse teoriene har bidratt med når det gjelder ødeleggelse av mennesker burde alle  som har  et faglig og administrativt ansvar  for å skulle forandre  psykiatrien kjenne til,  ellers vil jeg påstå at de slett ikke bør ha noe å gjøre med eventuelle  retningslinjer for behandling av utsatte mennesker. Kjenner de ikke psykiatriens historie og medisinenes ødeleggende virkninger,  så er de ikke meningsberettiget.

Snakker man med  folk på gata om de vet hva som foregår i psykiatrien,  så får man negative svar; folk flest har ikke peiling og er heller ikke interessert med mindre de er personlig berørt. Dessuten har psykiatrien i alle år spredd rykter om hvor syke pasientene er, hvor behandlingstrengende de er og, ikke minst,  hvor annerledes enn oss de er. Da er man mer eller mindre hjelpeløs dersom man hører til pasient- og pårørendegruppe;  folk med dramatiske psykiske lidelser,  som psykoser,  trenger hjelp når kaoset råder og noe alternativ til psykiatri finnes ikke, det har psykiatrien sørget for. Med andre ord har dette systemet,  som i alle år har påført sine mest vanskeligstilte pasienter uhyre mye  lidelse,  stort sett all makt til å frata sine pasienter all styring av deres liv,  noe som påfører pasientene  svære angstnevroser som vedvarer gjennom mange år.

Da den fysiske lobotomien opphørte,  hadde psykiatrien funnet på noe nytt, . Dette kalte psykiatrien for kjemisk lobotomering,  en ytterst god beskrivelse av de plagene bivirkningene  påfører pasientene. De fant ut at  de skulle bruke medisiner som hadde tilnærmet samme effekt som lobotomi. Siden 50-årene  har de brukt disse ekstremt tunge medisiner,  nevroleptika, som har påført deres pasienter store lidelser. Enhver kan finne ut om bivirkningene dersom de studerer i Felleskatalogen,  noe som alle burde gjøre dersom de skal ha noe å si når det gjelder disse pasientenes skjebne i framtiden. Det er ikke uvanlig at bivirkningene er mer alvorlige enn lidelsene de skal behandle.

I mange år nå har jeg stort sett bare jobbet med folk som har vært gjennom psykoser og vært innlagt i psykiatrien , noen av dem gjennom mange år. Sammen med mine pasienter har vi sloss for å få nedtrappet  medisiner, ofte sammen med pårørende,  men de har stort sett møtt veggen. Til tross for dette har mange av mine pasienter blitt friske og er i jobb eller skole pr i dag.  Dette nekter psykiatrien å høre på og selvsagt har jobben vært hard,  de har i mange år fått høre at de aldri kan bli friske og at de må gå på ødeleggende medisin,  det psykiatrien sjøl kalte for kjemisk lobotomering,  hele livet. Etter min mening er dette en knusing av alt håp om et videre liv og et grelt og godt eksempel på psykiatriens selvoppfyllende profetier.

Innleggelse i psykiatrien begynner  på akuttavdelinger og  starter med psykoser. Psykoser er noe som alle kan få og som alle kan komme gjennom,  med eller uten medisiner. Det alle kan få av lidelser, i dette tilfeller psykose,  kan ikke være sykdom Men det mener psykiatrien og sikrer dermed sin dominans og ødeleggelse av mennesker.  Så  istedenfor å hjelpe pasienten gjennom psykosen,  eventuelt med angstdempende medisiner og trygge omgivelser,  så setter de i gang med  medisiner som de,  i sine behandlingsretningslinjer,  skriver skal vare i to år. De tilføyer at dersom en pasient får flere psykoser,  noe de ofte får i et miljø som fratar dem all styringsrett og  som gir dem angst for resten av livet, så skal de behandles i fem år – gjerne hele livet. De fleste er sjanseløse og blir svingdørspasienter resten av livet,  dersom de overlever. Psykiatrien forteller i sin utredning at dødeligheten i denne gruppen pasienter er klart forhøyet, først og fremst p.g.a. selvmord, og at selvmordsfrekvensen ligger mellom 5-10 prosent. Videre at størst risiko foreligger i løpet av de første fem årene.  For det første,  så tror jeg at langt flere begår selvmord,  for det andre,  så tar de ikke med alle som dør av medisinene. Studier har vist at disse pasientene har rundt 25 års redusert levealder. Og når det gjelder risikoen for selvmord etter ca. fem år,  da har vel de fleste,  som jeg vet har sloss for å bli fri for medisiner som ødelegger både sjel og kropp,  funnet ut at de aldri mer har en sjanse til å leve og å komme tilbake til et normalt liv. Det er selvsagt ikke rart at man ikke orker å ha et liv som ikke er et liv.

Mange har fortalt meg at de mistet all verdighet da de kom inn i psykiatrien. Det er oss friske og de syke – de andre er født til sykdom og kan ikke bli friske,  men har en sykdom som må holdes i sjakk med medisiner som fører til fysisk og psykisk impotens resten av livet.

Til slutt.

Som nevnt tidligere,  så mener jeg at folk som ikke kjenner psykiatriens historie, menneskesyn og behandlingsmetoder ikke er meningsberettiget når man skal diskutere og eventuelt avgjøre redusert tvangsbruk innenfor psykiatrien. Det er opplagt at resultatet er gitt på forhånd. Det eneste riktige og det som kan føre til forandringer er at myndighetene griper inn og etablerer institusjoner som i utgangspunktet har som formål å redusere tvangsbruken og med et personale som er innstilt på dette. Personlig er jeg overbevist om at dette vil føre til store forandringer for livet til dem det gjelder,  men også økonomisk og faglig. Slik opplegget er nå, vil det opplagt bli en farse uten muligheter til forandringer.»

Av Psykolog Reidun Ueland, Spesialist i klinisk psykologi